Kor e buksa mi, kor e skjorta mi, kor e vernepliktsboka mi? Jeg er sikker på jeg hadde den i fjor!Vi er ikke så sikre på akkurat det. Hærsjefen har gitt oss et åpenhjertig intervju angående sin leteaksjon etter denne vernepliktsboka. Det nytter ikke å skylde på andre. Det har han gitt opp. Ikke er det ungene, ikke er det personaloffiseren. Ikke er den stjålet.
Hver dag står han og minner oss andre om å levere boka. Hver dag er det noen som spør; – Har du funnet din? Ikke en lett rødmende, men sterkt blussende farget mann må innrømme at den ikke er funnet. Dette har inspirert en skarve krigskorrespondent til å starte på boken «Dypt savnet». Her litt fra starten av boka:
Han sitter halvnaken ved kjøkkenbordet, ser ut i luften foran seg. På bordet ligger en halvmuggen blings med syltetøy. Hodet verker etter øvingene dagen før. Sola har tappet kroppen for letelyst. Det to år gamle skjegget som han er så stolt av, henger som fjon i fjeset. Han bestemmer seg for å ta seg sammen. Han skal lete på badet. Vernepliktsboka må finnes. Det hele er et mysterium. Han husker at han fikk den tilbake for to år siden, så forsvinningen må ha skjedd etter det. Det har ikke vært tegn på innbrudd. Ungene har sine egne, men han husker at han hadde besøk av personaloffiser Jon Henrik, men det kunne da ikke være ham. Han var jo snill som et lam og ville aldri skade ham på denne måten. Eller kunne han det? Var han egentlig ute etter vervet som hærfører? Kunne den lune mannen være en ulv i fåreklær? Jo, han måtte innse at det kunne være slik. På en annen side så hadde hatt besøk av en autografjeger omtrent en måned etter Spelet i 2014. Han var på jakt etter autografer fra Spelet. Jo, det var en mistenkt også, tenkte Bjørn Erland. Han grudde seg egentlig litt til oppstillingen i kveld, der han nok en gang sikkert måtte innrømme at boka var borte. Vel inne på badet startet han å lete, løftet på dolokket, åpnet tannkremtuben, kjente i lommene på badeshortsen, inne i barbermaskinesken som ikke hadde vært åpnet på to år. Ingen bok. Nei, han fikk ta en pause. Det tar på en vond rygg å gå slik og lete. Så kom han på en glimrende ide. Han måtte få hjelp til å løse mysteriet. Hvem andre enn Varg Veum kan løse en slik sak. Han for opp for å ringe, men det skulle han aldri ha gjort. Prolapsen sendte ham hodestups i gulvet, panna traff dørkarmen og han ble liggende bevisstløs mens blodet rant…
Hvordan dette går sier soga ikke noe om foreløpig.
Krigskorrespondenten 1030/2016