Førr damer som dere, vil æ spele, vil æ spele.Halvdan Sivertsen ga meg starten på dagens lille undring og opplevelse. Det er ikke alle amatører som får muligheten til å spele teater under ledelse av Hanne og Lina. Vi er noen av dem.

Jeg vet forresten ikke om jeg er kvalifisert til å kalle meg amatør heller, der jeg vagger rundt på scenen med et spyd og et skjold, men jeg fyller nå opp et hull i rekkene. Jeg har også glede av det. Det får være mitt skrytealbum i livet. Det å få spille teater under ledelse av de to fremste regissørene i landet; Marit og Hanne.

Det er ikke alle forunt, men jeg er ikke helt sikker på om jeg hadde blitt valgt ut om det hadde vært en audition, med enste teatererfaring som lysmester på skoleteaterstykket «Brødrene Østermanns huskors» på Åsane folkehøgskole. Jeg satt og hørte på øvelsene i kveldingen, etter at jeg selv hadde vært inne og prøvd å knele under dåpen. Kroppen ville ikke knele, bena verket og jeg kjente at dette går ikke. Jeg følte meg rett og slett trist. Jeg følte meg gammel. Jeg følte meg klosset. Jeg følte at jeg ødela en viktig scene. Da kom Tomas bort. Han hadde sett det og kom med en bedre løsning.

Som sagt jeg satt og hørte og så på de andre. Selv uten kostymer og effekter ble jeg dratt inn i noe ukjent, som gjorde meg stolt av å få være med på. Jeg har ikke vært med mer enn i åtte år, men jeg har opplevd hva gode regissører og koreografer gjør med oss.

Ønsker at dette skal være en hyllest til den kunstneriske ledelsen og som en takk for at det er plass til en lubben, halt amatør- amatørskuespiller. Nei, skuespiller ble for sterkt, statist. Takk for at det er plass til oss i dette Spelet som betyr noe for veldig mange mennesker og som mange mennesker mener noe om, men fri meg fra å synge. Der lurte dere oss godt, lurejenter.

– Krigskorrespondenten