Det ble ikke en vanlig dag på første øvelsesdag for krigskorrespondenten. Noen hadde fått en ide. Tenkte det var refs å få etter kidnappingen på Egge.
Den tanken styrket seg da jeg ble ringt opp av personaloffiser med spørsmål om jeg kom snart. Det var oppstilling. St. Olavs Riders folk troppet opp på plassen og begynte på en aldeles vakker tale. Krigskorrespondenten lot som han ikke forsto at det var han de talte om.
Krigskorrespondenten som har ofret liv og lemmer, i hvert fall lemmer, i hvert fall ett lem (PS. Foten) Krigskorrespondenten fikk ærespris i form av en egen hovprotese. Nå har jeg både hestehov tilpasset foten og et hestehode fra noen år tilbake.
Hovmester var Ruffen. I nattens mulm og mørke hadde han laget en protese som Trøndelag ortopediske verksted bare kan se langt etter å få tegningene til. Ble forresten litt betenkt i etterkant. Det finnes en person til som har en hestefot til ben. I tillegg til protesehyllesten som rørte meg til hjerteroten fikk krigskorrespondenten en lenge etterlengtet t-skjorte med akkurat nok Xer til å passe en velfødd bladfyk. Den hederen førte imidlertid til trusler fra høyeste hold. Det får vi komme tilbake til i ei anna utgåve.
I min glede av å bli hedret så kan jeg ikke annet enn å synes synd på hesten som nå bare har tre bein. Veterinæren i tropp to får ta seg av den. Kanskje også min fot om jeg stikker den fram. En stor fordel med ny fot er at nå klarer hirden ikke å ta meg igjen om jeg må flykte.
Tusen takk for oppmerksomheten og hederen, men som uavhengig krigskorrespondent kan jeg ikke garantere at det ikke kommer noen små stikk også mot den ellers så eminente folkene i St. Olavs Riders. Prosjektet støttes av norske fotmalere, trefotforeningen og antifotsvetteforbundet.