Pulsen har senket seg og premierenervene har sluttet å dirre. I kveld er det ny forestilling.
Kongen klarte nynorsken rimelig bra. Bispen husket det han skulle si. Ordføreren brøt som vanlig den tiltenkte taletiden med ti minutter og luren låt som den skulle nesten hele tiden. Vi har bukket fire ganger til tilskuerne og kjent gleden når publikum går forbi oss og takker for et flott Spel.
Det beste de har sett, sa noen, men hvor mange ganger de har vært der vites ikke. Pressen var ikke så barmhjertig. De satser på å bruke en terning for å beskrive Spelet. Merkelig at så oppegående folk ikke tror på egne meninger, men må kaste en terning for å bestemme seg. Vi som er med i Spelet er stolte av det vi er med på. Vi kan mene mangt og meget, men stolte over å få være med i Norges største Spel under ledelse av svært dyktige mennesker. Det er litt vemodig at de ikke skal lede oss neste år. Da kommer det nye folk.
Vi sitter nå rundt spisebordet på premierefesten. Unge talent opptrer med vakker sang, skuespillere med dikt og stev, Eindride går opp på scenen før Kaktuskomiteen er på plass, så sikker er han på å få kaktusen. Det fikk han.
Terningkast 4 på årets utdeling. Måtte bare kaste terning for jeg tør ikke uten våpen si hva jeg hadde meldt selv. Det gleder Krigskorrespondenten som inntil i nå var den eneste som har fått Sjampisprisen, nå kan dele denne utmerkelsen med Rebekka. En vel fortjent pris. Takker for maten og en flott kveld!
– Krigskorrespondenten