Alle kjenner til at vi har hestetilvenning, men ikke alle er klar over at det også er en prestetilvenning. Det gjelder i første rekke nye regissører og nye konger. Det kan ta litt tid å venne seg til deres tempo og manglende øreskyllingsvæske som fører til ekstremt dårlig hørsel og som igjen fører til høylytt bønn på upassende steder. I dag har de hatt en egen Gudstjeneste og holdt en skjennepreken for en av de andre prestene som ikke dukket opp på dagens første øvelse. Det var ikke fordi han manglet, men fordi farten ble for høy når ikke Livard bremset dem. Vi andre må også venne oss til presteskapet.
Bispen er lett å håndtere, han var tyngre å håndtere tidligere, men nå har bispesetet blitt smekkert og fint. Det er verre med de andre. De spør stadig vekk om vi er nervøse? De har vel planer om håndspåleggelse der de oppdager vaklende eksemplar av kongens menn. Jeg trodde helt til i kveld at dette var menn som følger den smale vei uten å banne, røyke eller tar sterke drikker, men overhørte den ene under kveldens bønnemøte, – I svarte helvete, jeg har glemt pipa mi på vinmonopolet. Det tar tid å venne seg til slike sterke opplevelser. Ikkje trå dem for nære.
– Krigskorrespondenten