Bak huset, oppe på vollen, vokser det ville blomster. De har fått stå i fred for ivrige fingre og trampende soldatføtter. Ute på vollen strever graset med å holde ut rullende, kamplystne hærfolk og ivrige hester. I årevis har de vært her og om blomen og graset kunne snakke så kunne det kanskje hørt slik ut:
Blomen.
– Trakkar dei deg flat?
Graset
– Det er ikke så ille i år, men husker godt den gangen de måtte dekke til alle strå og hele grotta skled ned i bunnen av scenen. Da var det hardt å reise seg igjen. Likevel. Jeg trives her på vollen. Nakne unge føtter som springer rundt. Jeg prøver å være så myk jeg kan når soldatene setter seg og hviler. Jeg prøver å smake frisk for sultne hester. Jeg ser stjålne blikk og unge øyne som i hemmelighet møtes. En kjærlighetshistorie er underveis. Noen ganger sent om kvelden finner hun og han tilbake til plassen på vollen og lepper møtes i varme omfavnelser. Dette er også livet på Stiklestad om sommeren.
Blomen
– Ja, det skal være sikkert og visst. Det opplever jeg også. Vi blir plukket og satt sammen i flotte kranser og satt på hodet til en dansende jente. Noen plukker oss og gir glede til en motpart. Det kan være ei lita barnehand eller ei vakker jente i sin fineste sommerkjole. Og Gudrun, du kan være trygg. Vi gret ikkje om du plukkar oss. Likevel håper vi å få stå sommeren ut. Det er fint å bli plukket når det skal glede andre, men det er også fint å svaie i sommerbrisen, kjenne svalende vind og regn fra himmelen. Strekke seg høyt opp mot sola når den kommer tilbake og la biene og humlene kile oss i nektarvugga. Jeg kan fortelle deg at det er ikke bare menneskene som liker hverandre. Har du sett den vakre blåklokka som står der borte i skogen. Litt alene, men med god utsikt over hele amfiet. Den har sett mange spel og hørt mange replikker. Det er Stiklestads hoffblomst. Den eneste måten å møte ham på er å bli plukket og satt i samme bukett. Det er min drøm! Jeg håper en av gårdsungene plukkar oss.
Graset
– Jeg har en hemmelighet jeg også. Hun Gudrun, hun som er litt forrykt. Hun er min beste venn. Hun snakker til meg og stryker meg lett over bladet. Da kjenner jeg klorofyllet strømme ut i den ytterste åre. Hun er vakker og snill. Hun springer så lett over meg at de nakne føttene hennes føles som sommerfuglvinger mot et kinn. Så ser jeg meg rundt og bakken er full av folk. Alle ulike, alle med sine gleder og sorger. Alle med sine forventninger. Jeg kan lese tankene deres og noen er triste, selv om de smiler, andre smiler fordi de er lykkelige. Felles for dem alle er gleden over å få være en del av Spelet og sammen høster vi stor applaus hver kveld det er forestilling. Folket i salen har sett oss hele tiden, men tror de bare har sett skuespillerne. Som du er vi en helhet av en verden enten vi er et lite strå, et stort tre eller et menneske. Bare sammen kan vi forandre verden. No fru Thalia – det er hardt på tide at du slepp til.
Krigskorrespondenten 1030/2016